Synspunkt: – Det handlet om å utnytte ressursene maksimalt
I stedet for at ulike bransjer skal konkurrere om hvem som er mest klimavennlige bør vi kanskje øve oss på å ha flere tanker i hodet samtidig.
Bildet over: Elisabeth Solvangs morfar var fisker på Værøy. Bildet er fra 1946. Foto: Privat.
Frithjof ble født i desember 1905 på Værøy, ytterst i Lofoten. Her har både fiskevær og det værbarkede preget livet gjennom årene. Omringet av fjell, krystallklart vann og vakre strender har folk klort seg fast gjennom generasjoner. Bare pannekakeflate Røst ligger lenger ute i havet.
Frithjof var min morfar. Fisker, selvfølgelig. Hva ellers? Men ikke bare det, må vite. Han og mormor Alma hadde grisefjøs også. I tillegg til pensjonat og ti unger.
Handlet om å overleve
På Frithjof og Alma sin tid var det ingen som snakket om miljøregnskap. Det handlet om å overleve. Med dagens øyne kan man nok likevel konstatere at måten de livnærte seg på ga forsvinnende lavt klimaavtrykk.
Det handlet om å utnytte ressursene maksimalt, bruke og selge så mye som mulig av fisken og spise hele grisen når den først ble slaktet. Noe annet hadde de ikke råd til.
Noe å lære
Å gå tilbake til et slikt levesett er verken mulig eller ønskelig. Men kanskje har vi noe å lære av Frithjof, Alma og andre som i sin tid levde livet i symbiose mellom hav og land. I vår marine klynge, NCE Blue Legasea, samarbeider vi med andre om prosjekter som ser nettopp på samspillet mellom hav og land.
Ett av dem er prosjektet Land møter hav, som er et samarbeid mellom de nasjonale klyngene NCE Heidner Biocluster, NCE Seafood Innovation, Biotech North og NCE Blue Legasea.
Land møter hav jobber i skjæringspunktet mellom ressursstrømmer, infrastruktur og forretningsutvikling, og har som mål å bidra til bærekraftig innovasjon og industriutvikling på tvers av blå og grønn bioøkonomi.
Et annet prosjekt er Fiskarbonden 2.0. I dette prosjektet samarbeider vi i NCE Blue Legasea med Foodture, et selskap som jobber for å forene kunnskap fra hav og land, og slik endre måten vi tenker om, og tilvirker, mat på. Muligens tidligere tiders fiskerbønder inspirere oss.
Det handler om nøysomhet og ta vare på alle ressurser, om kunnskap, om byttearbeid og om en praktisk og konkret tilnærming til matproduksjon. Samtidig handler det om samfunnsansvar. Også her kan vi lære av fiskerbøndene. For fiskerbonden var opptatt av å sikre arbeidsplasser og bygge opp lokalsamfunnet.
Mens Frithjof og Alma først og fremst var opptatt av å sikre mat på bordet til seg selv og sin store familie, må vi i dagens samfunn ha et større, og globalt, perspektiv.
Utfordringene er mange. Vi vet at det er kamp om ressursene, både lokalt og globalt. Ressurser vi er avhengige av, som energi, areal, bioressurser, folk og kompetanse, vil bli knappere.
Klimakrisen har direkte innvirkning på dagliglivet til mennesker over hele verden, og bringer derfor med seg strengere internasjonale og nasjonale krav til utslippsreduksjon. Vi må derfor tvinge fram endringer gjennom ressursoptimalisering.
Lekkasjene må tettes
Ifølge forskerne Poore og Nemecek står matsystemene våre for omtrent 25 prosent av klimagassutslippene. Derfor er det åpenbart at lekkasjene i systemet må tettes, og at matsvinn og tap i verdikjeden må bort.
Både i Land møter hav og i Fiskarbonden 2.0 jobbes det med nettopp dette. Man ser på industrielle symbioser og økosystem, der selskaper kan utnytte hverandres sidestrømmer og slik sikre bedre utnyttelse.
Kan nye metoder for samskapning, det at flere skaper noe sammen, utnytte produksjonsutstyr, infrastruktur, logistikkløsninger, salgsapparat, folk og bioressurser bedre? Dette er blant de hypotetiske spørsmålene som stilles.
Handler om lønnsomhet
Om du nå får følelsen av at dette bare handler om «å redde verden» tar du feil. For selv om få i Norge i dag trenger å frykte om de har mat på bordet i hverdagen, tenker ledere i alle selskap fortsatt som Frithjof og Alma – at de vil gjøre det så bra som mulig.
Forskerne Sveinung Jørgensen og Lars Jacob Tynes Pedersen sier at det er «en utbredt misforståelse å tenke på sirkulærøkonomi som noe annet enn lønnsom business». I høst skal de to lede et sirkulærøkonomiprogram i regi av ÅKPs marine klynge, NCE Blue Legasea, og ÅKPs maritime klynge, GCE Blue Maritime.
De to forskerne, som begge tilknyttet Norges Handelshøyskole hvor de leder Center for Sustainable Business, regnes som Norges fremste kapasiteter på sirkulære og bærekraftige forretningsmodeller. De mener bedriftsleder må slutte å tenke på bærekraft som veldedighet, og sier: «Sirkulærøkonomi er ikke veldedighet eller miljøaktivisme. Tvert imot handler det om nye inntjeningsmodeller og smartere ressursbruk som kan være kostnadsreduserende».
Mer enn én tanke
Akkurat som Frithjof og Alma i sin tid tenkte, altså. De brukte andre ord, men de tenkte at matproduksjon handlet om smart ressursbruk og så lave kostnader som mulig. I dagens samfunn betyr det blant annet å bruke teknologi på nye og hensiktsmessige måter.
Selv har jeg deltatt på flere konferanser hvor de ulike bransjene innen matproduksjon stilles opp mot hverandre, nærmest som fiender. Storfeproduksjonen kommer nesten alltid verst ut. Fra havet anses oppdrett som verre enn villfanget fisk.
I stedet for at ulike bransjer skal konkurrere om hvem som er mest klimavennlige bør vi kanskje øve oss på å ha flere tanker i hodet samtidig. Det er ikke sikkert at man i fremtiden skal leve av bare vegansk mat eller få proteinene våre fra larver. Jeg er blant dem som ikke tror på en slik utvikling, selv om jeg mener vi har mye å hente på å legge om matvanene våre. Likevel tror jeg at mennesker vil og bør ha animalsk protein fra tradisjonelle matvarer. Når det er sagt er jeg overbevist om at det er enormt mye å hente på nye måter å tilvirke denne maten på, både innen land og hav. Slik kan vi i fremtiden både sikre miljø, matproduksjon og arbeidsplasser.