Per Erik Dalen trer av, 31. august 2023

Det som ledet meg inn i ÅKP var egentlig et skrik om hjelp. Selskapet var i en vanskelig situasjon. Dette var i 2003-2004. Før det hadde jeg drevet med luftfart, skipsbygging, utstyr til fiskeriindustrien i hele verden, samt bygg og anlegg. Så jeg hadde litt sånn blandet bakgrunn og en masse styreverv. 

Spørsmålet til meg var: Kan du rydde opp? For jeg hadde også vært med på å rydde opp i bedrifter.

Til å begynne med så jeg stort sett utfordringer i ÅKP.  På det tidspunktet var de bare to-tre ansatte. Men så begynte det som ble en spennende reise, for jeg forsto potensialet som lå i dette. Og jeg så at vi måtte rendyrke strategien, og si at vi er et rent innovasjonsselskap.

En av grunnene til at det har vært spennende å være i ÅKP er at det aldri har fantes noen fasit. Høsten 2003 snakket vi med Erna Solberg, som da var kommunalminister, om et pilotprosjekt på klynger som skulle kalles Center of Expertice. Så måtte jeg bare hive meg rundt da jeg begynte fast 1. januar 2004. Dette begrepet, Center of Expertice, var det ingen som visste hva var. Ikke jeg, heller. Så det ble utviklet underveis, og så hadde vi et kjempegodt samarbeid, etter hvert, med det som da var høyskolen og som nå er NTNU. 

For meg ble dette bare mer og mer givende.

Om du spør meg om kjerneaktiviteten til ÅKP vil jeg trekke fram noen faktorer som vi ganske unike på. Vi har blant annet stor dybde- og breddekunnskap, og utviklingskraft. Vi skjønte også at vi måtte tjene penger og ha kapital til å kunne gå videre med noe når vi så mulighetene. Og så har vi har rekruttert i litt forskjellige fasetter slik at vi har veldig bred kompetanse i selskapet. Når vi da driver med både bredde og veldig dybde i prosjekt, så får vi en bredde og dybdekunnskap som få har. Det ser jeg i styrearbeid rundt omkring. Jeg tror de ansatte i ÅKP har mye større bredde og dybde enn mange andre steder.

Om jeg skal trekke fram ÅKP sin viktigste funksjon så vil jeg si det er å ha rollen som pådriver. Samtidig skal vi ikke være så rask pådriver at vi ikke ser igjen næringslivet vi skal jobbe med. Vi må aldri drive aktiviteter for vår egen skyld. Derimot må vi komme opp med det nye. Det er faktisk vår oppgave. I alle fall slik jeg har definert rollen til ÅKP, og for den del, rollen til alle de ansatte. 

Vi må komme opp med det nye som bedriftene kan ha nytte av.

Du spør meg hvordan jeg har bidratt. At jeg har stahet, kanskje. Tøys til side, det stemmer at jeg er sta og det kan nok være både en god og en dårlig egenskap, men jeg tror nysgjerrigheten min, evnen til å koble folk, bidra til nettverksbygging, har vært viktig. Og det er vel kanskje der styrken min ligger, i å være relativt strategisk i tankegangen og hele tiden prøve å se fremover. For det synes jeg er moro. Da blir jeg sikkert litt brukbar på det, når jeg synes det er moro.

Det er i alle fall steinsikkert at jeg har blitt lengre i ÅKP enn jeg hadde tenkt. 

Jeg er så for meg at når vi bare fikk dette på rett kjøl og fikk ordnet opp i økonomien og lagt ny strategi, da skulle jeg gå. Så viste det seg å bli altfor spennende til at jeg kunne gi meg.

Tidligere hadde jeg ledet enkeltbedrifter med enkelteiere, mens i ÅKP fikk jeg plutselig følelsen av at det vi drev med var en samfunnsoppgave. Det tror jeg trigget meg da, og det har fulgt meg videre. Vi har, over tid, jobbet ganske mye opp mot det offentlige og prøvd å bidra inn i lokalsamfunn. Grunnen er selvsagt at vi er gjensidig avhengig. Det hjelper ikke at vi driver og rekrutterer til næringslivet hvis det offentlige ikke bidrar på sin side.

Å trekke frem enkelte ting fra disse årene er vanskelig, for det har vært så mye, og vi har fått til mye. 

Og her vil jeg presisere VI, ikke jeg. 

Likevel, akkurat nå er det mer slik at jeg husker leie hendelser. Som at vi fikk alvorlig syke medarbeidere. Når man blir en så tett familie som vi har vært i ÅKP, så er det faktisk det som står igjen som sterkest når jeg tenker tilbake.

Likevel er det selvsagt noen ting jeg tenker at vi har lyktes med i disse årene. Her må klyngeprogrammene nevnes, samt at vi har nådd det høyeste nivået i landet for entreprenørskap. Vi lyktes også med å få DigiCat, som er del av den nasjonale katapultordningen, under vårt tak. Ikke minst har vi en arena, fysiske lokaler og verktøy, som er unik i landet. Arenaen vår, som vi kaller lokalene, opplever vi at gjør inntrykk hver eneste uke når vi tar imot besøkende. Dette er kjekt å tenke på.

Det eneste rådet jeg vil gi de som driver videre er at ÅKP må alltid huske på hvem man er til for, nemlig næringslivet. 

Og så må ÅKP ligge foran alle andre, være i front på utviklingen. 

Ut over det handler det om å gjøre en god jobb. Gjør man dette, så gir resten seg selv og det blir en spennende arbeidsplass for de som er i ÅKP også. En av mine kjepphester for de ansatte i ÅKP har vært at alle bidrar litt til alt slik at de  for det første får breddekunnskap, men for det andre at jobben blir spennende. Hvis man bare skal drive med sitt eget felt, og aldri bidrar inn i det andre som skjer i organisasjonen, tror jeg sjansen for å gå lei fort er mye større.

En annen ting med kulturen i ÅKP er at det er lov å gjøre feil. For én ting er sikkert, de som aldri gjør noe feil, gjør relativt lite. Det har også jeg min andel av eksempler på, som jeg har lært av.

I dag er min siste dag i ÅKP, men den førte tida skal jeg jobbe litt sånn back office, være litt rådgiver for min etterfølger. Det blir på hennes premisser. Jeg har ikke tenkt å være sjuende far i huset. Selskapet må videre og utvikle seg, og det tror jeg også kommer til å skje. Utover det har jeg noen styreverv. Jeg tror jeg har mer glede av å utvikle bedrifter enn å slå plenen eller luke bed. I dette ligger den litt merkelige følelsen jeg har i dag. Jeg hører mange som skal bli pensjonister si at de gleder seg til pensjonisttilværelsen. For meg er det annerledes. Jeg har ikke lyst til å slutte å jobbe. Jeg skal fortsette.

På den andre siden gleder jeg meg til å ha større frihet. Vi har jo hytte og båt. Begge deler har antagelig blitt brukt for lite. Jeg må le, for i dag foreslo kona et vi skulle dra på hytta i kveld, siden jeg har min siste arbeidsdag i dag. Men så er jeg jo fullsatt med møter i morgen, så det det ble ikke noe av. Og neste uke skal jeg reise hele uka. Samtidig må jeg si at i forgårs fikk vi barnebarn nummer fire, som var en stor sak. Det å få være sammen med barnebarna, og kanskje ha litt mer tid og tålmodighet enn med sin egne, det er kjempekjekt. Selv om jeg altså ikke hadde tid til å dra ned å besøke nå med en gang. Det sagt, jeg er som jeg er. Elsker å utvikle bedrifter og være nysgjerrig på nye ting. Da prioriterer man det, sånn er vi mennesker, tror jeg.

Av og til tenker jeg på meg selv som to mennesker. 

Jeg elsker fritiden og det er et stort skille mellom fritidsmannen og yrkesmannen. Akkurat nå sitter jeg her i uniformen min, dressen, men på fritiden er jeg en litt annen, både i klesvegen og som person. Jeg er veldig opptatt av venner, være sosial, være ute og bruke omgivelsene. Det være seg om det er i naturen eller i Ålesund by, som faktisk har blitt bra på kulturaktiviteter. Vi ålesundere er flinke til å sutre på at det ikke er så mye som skjer i Ålesund, men jeg opplever at det er rikelig med tilbud hvis du har tid og gidder.

Det er litt spesielt å gå, men jeg er trygg på at det jeg forlater er bra og det føles godt. Det vemodige er at jeg ikke skal være sammen med kollegaene mine hver dag. Jeg har satt umåtelig pris på å være i det fellesskapet. Det blir samtidig fint å styre hverdagen litt mer nå, dimensjonere aktiviteten min, hva jeg gjør hvilken dag. Det kan man ikke når man leder et selskap. Da blir du spist av det som foregår.

Det hadde vært trist å gå herfra hvis jeg ikke hadde visst at det jeg forlater går godt, et sunt selskap med mange flinke og kjekke medarbeidere. Da hadde jeg hatt en dårlig dag i dag, men det har jeg ikke. Jeg føler meg trygg på selskapet slik det står i dag, og så er jeg selvsagt spent på om dere holder dere i tet videre. 

Jeg skal følge med fra sidelinja.