Må det en krig til før sjømat blir en del av beredskapen?

Denne kronikken er skrevet av Elisabeth Solvang, leder for strategisk kommunikasjon i ÅKP. Den ble først publisert i Fiskeribladet 19. mai 2026.

Etter at Totalberedskapsmeldingen ble lagt fram i januar 2025 har den fått mye kritikk for et nesten fraværende fokus på sjømat. Blant kritikerne er Sjømat Norge, Norges Fiskarlag, Nettverk fjord- og kystkommuner (NFKK) og egentlig sjømatnæringen generelt.

I tillegg har flere aviser løftet problemstillingen både på lederplass og i redaksjonelle artikler. Ikke så rart. Flere har påpekt at sjømat er nevnt kun én gang i Totalberedskapsmeldingen.

Det er vanskelig å forstå logikken i det manglende fokuset. Norge er en av verdens største sjømatnasjoner. Mange peker på at vi som nasjon produserer rundt 40 millioner sjømatmåltider hver eneste dag.

Vår langstrakte kyst sørger for at vi forvalter enorme ressurser. Vi har en fiskeflåte som opererer både kystnært og i fjernere farvann, vi har sterke havbruksmiljøer, en foredlingsindustri med kapasitet og kompetanse, samt kystsamfunn som gjennom generasjoner har levd av å hente mat opp av havet.

Dessuten har vi greid oss på grunn av sjømaten. At vi historisk «har overlevd på fisk og poteter» er ikke bare et utsagn, men et faktum.

Sjømat er ikke en nisje i norsk økonomi. Det er en av våre viktigste næringer, en bærebjelke i eksporten og en del av ryggraden i norsk verdiskaping.

Elisabeth Solvang, leder for strategisk kommunikasjon i ÅKP.

Hvis krisen rammer

Men dette handler om mer enn næringspolitikk. Dette handler om å ha tilgang på mat om krisen rammer. I en verden preget av uro, geopolitisk spenning og mer sårbare forsyningslinjer burde sjømat stått sentralt i enhver diskusjon om nasjonal beredskap.

Ikke bare fordi dette er mat vi bokstavelig talt kan hente opp fra havet rett utenfor stuedøra. I tillegg snakker vi om mat med høy ernæringsverdi. Sjømat er proteinproduksjon med lavt klimaavtrykk.

Det er dessuten produksjon basert på ressurser vi selv rår over. Og det er produksjon som skjer langs hele kysten, ikke konsentrert i noen få geografiske områder.

Kort sagt har Norge tilgang på havets spiskammers. Derfor er det et paradoks at Totalberedskapsmeldingen retter mest fokus mot jordbruk når den omtaler mat og beredskap.

Et viktig signal

Samtidig må det nevnes at kritikken mot Totalberedskapsmeldingen til dels ser ut til å bli tatt til etterretning. Sjømat er løftet tydeligere inn i beredskapsdiskusjonen etter at meldingen ble lagt fram.

Stortinget har bedt regjeringen utarbeide en modell for matsikkerhet der sjømat, fiskeri og havbruk inngår. Det er et viktig signal.

Det er også satt i gang arbeid knyttet til pliktsystemet og leveringsforpliktelser, nettopp for å se hvordan råstofftilgang, industri og aktivitet i kystsamfunn kan styrkes. Det er bevegelser i riktig retning.

Når det er sagt er ikke bevegelse det samme som beredskap.

Realiteter versus ønskedrøm

Også her må vi imidlertid holde fast i realitetene. Nils Gunnar Kvamstø og Cecilie Hansen ved Havforskningsinstituttet skrev nylig en kronikk i BT hvor de påpekte at det ikke er så lett som at vi uten videre kan spise fisk i krisetid.

De leverer en nødvendig korrigering i debatten. Ressursene finnes i havet, men tilgang på mat er avhengig av langt mer enn at fisken svømmer der ute. Fartøy må kunne operere. Drivstoff må være tilgjengelig. Havner må fungere.

Infrastruktur må være intakt. Verdikjeder for transport, lagring og distribusjon må virke. Bearbeidingskapasitet må være på plass. Arbeidskraft må finnes. Kraftforsyning må være stabil.

Beredskap er systemer, ikke symboler. Derfor er realiteter noe annet enn ønskedrøm. I dag er Norges selvforsyningsgrad på under 50 prosent. Vi importerer mer enn halvparten av maten vi spiser.

Samtidig eksporterer vi nesten all sjømaten vi produserer, over 95 prosent. Å snu om på disse mekanismene over natta er ikke mulig. Mekanismene kan rigges for krig og krise, men da må dette planlegges for.

Regjeringens ansvar

Derfor må sjømatpolitikk og beredskapspolitikk koples tettere sammen. Det holder ikke å peke på havet og si at Norge har mat. Det må bygges strukturer som gjør at denne maten faktisk kan nå norske bord når samfunnet settes under press. Det er regjeringens ansvar.

Totalberedskap er i sin natur et statlig prosjekt. Det krever samordning mellom departementer, tydelige forventninger til næringen, investeringer i infrastruktur, planer for distribusjon og en ærlig vurdering av hvor sårbare dagens systemer faktisk er. Og det krever tempo.

På dette området er tempoet for tregt. Krig og geopolitisk uro er ikke noe som kan skje i framtiden, det er noe som skjer nå. Derfor må vi handle nå.

Det er bra at flere prosesser er i gang. Alvorstiden vi lever i krever likevel mer enn prosesser. Den krever prioritering, retning og konkrete tiltak.

Sjømat er ikke bare eksportinntekter, ikke bare arbeidsplasser, ikke bare distriktsutvikling. Sjømat er også trygghet, forsyningssikkerhet, motstandskraft og ja, beredskap.

Regjeringen har pekt på behovet for analyser av norsk matforsyning og sterkere samarbeid om beredskap, men sjømatens konkrete rolle er fortsatt for lite tydeliggjort i praktisk politikk og planverk.

Norge er en av verdens største sjømatnasjoner. Da bør vi også være blant de fremste til å definere hvordan denne ressursen faktisk skal inngå i nasjonal matsikkerhet. Når svaret finnes rett utenfor stuedøra, er det vanskelig å forstå hvorfor veien fra vedtak til handling skal være så lang.

For når det gjelder totalberedskap, er sen handling også et valg. Et valg som gjør oss mer sårbare enn vi trenger å være.

Havet er ikke bare en eksportmotor, men en del av vår nasjonale sikkerhet. La oss ikke vente til vi står i en akutt situasjon før vi handler.