En dyd av nødvendighet
26. feb. 2026
Vi i havnasjonen Norge er formet av stillferdig slit, kontinuerlige forbedringer – og innovasjon i verdensklasse. Nå er tiden inne for å eie historien vår, og våge å fortelle den.
H.M. Kong Olav V. besøker Polyform sin stand på Fiskerimessen i Trondheim i 1970, hvor Nils viser frem noen av sine modellbåter. Polyform er et ypperlig eksempel på en bedrift som får fram hverdagsinnovasjon i praksis. Foto: Privat
Han var en merkesmann blant oss, men han var nok større i det stille
Moren min ga meg nylig et gulnet avisutklipp fra 1974 med minneord om oldefaren min, Nils.
Han var en foregangsmann på mange områder, stod det, men først og fremst var han fisker – «en representant for den gamle garde fra de åpne båters tid». Da jeg leste disse linjene for første gang, slo det meg hvor gjenkjennelig dette er – langt utover min egen familie.
Hvor mange av oss bærer på historier om stille folk som bar tungt, jobbet hardt og klokt, men snakket lite?
Vi som lever og arbeider i havnæringen i dag, står på skuldrene til slike mennesker. Vi har mye å være stolte av. Spørsmålet er hva vi gjør med arven vi har fått.
Silje Synnes Bjørnerem, prosjektutvikler i NCE Blue Legasea.Foto: NCE Blue Legasea
Små grep som blir store
Faren til Nils var smed og båtbygger. Han var sentral i byggingen av den første vellykkede dekksbåten på Sunnmøre i 1889. En avgjørende forbedring i sin tid. Små, kloke grep, født av hardt vær og praktisk nødvendighet.
Forfedrene våre fikk utrettet helt ekstraordinære ting. De bygget næringer, samfunn, organisasjoner og teknologiske løsninger som fortsatt bærer oss i dag. Likevel er det ofte stille rundt historiene. Det ble ikke snakket så høyt om.
Havfolket
Jeg så Havfolket på kino forleden – en nydelig film som gir et sterkt bilde av hvem vi er.
Langs kysten har det i generasjoner blitt skapt verdier, arbeidsplasser og lokalsamfunn gjennom hardt arbeid, samarbeid – og mange små justeringer i utstyr, arbeidsmåter og drift.
Det var bare det som måtte til for å få hverdagen til å fungere.
Det samme skjer i dag. Ofte er det nettopp de små, kontinuerlige forbedringene som gjør arbeidet tryggere, mer effektivt og bedre tilpasset hverdagen – gjort under drift, av folk som kjenner arbeidet best.
I teorien kalles det gradvis innovasjon. Og fordi det skjer underveis, blir det lett usynlige. Det kan «bare» være en ny måte å løse en teknisk innretning på dekk, en justering i rutiner om bord, en modig investering – eller grep i samspill med leverandør eller verksted.
Selv om det finnes mange bedrifter som er både tydelige innovatører og dyktige historiefortellere – og som fortjener anerkjennelse for nettopp det, så møter jeg stadig rederier og bedrifter som sier at de ikke anser seg selv som særlig innovative.
Men de færreste innovasjoner er revolusjonerende verdensnyheter. Minst like viktig er hverdagsinnovasjoner, som jeg liker å kalle det.
Nils bygde mange modellbåter på sine eldre dager, her med et eksemplar av den omtalte dekksbåten.Foto: Privat
En stemme til hverdagsinnovasjoner
Hverdagsinnovasjonene trenger en stemme. Poenget er å vise oss mer frem. Når vi deler mer, bærer vi historiene sammen.
Når vi i større grad snakker høyt om hva som faktisk forbedres og viser frem det som fungerer, blir kunnskapen lettere å dele, sikkerheten styrkes, rekrutteringen blir enklere – og de neste forbedringene kommer raskere.
Det blir mer synlig for omgivelsene.
Rederi skal først og fremst drive fangst, og i likhet med klyngen av bedrifter i den marine verdikjeden er det den daglige driften som tar mest plass.
Jo mindre bedriften er, desto færre hender finnes til oppgaver som ikke er direkte knyttet til drift, det er helt naturlig. Nettopp derfor kan ikke dette løftes av hver enkelt alene. Her har også vi som jobber rundt næringen et ansvar.
I Blue Legasea arbeider vi for å være en medspiller og ressurs for bedrifter som vil teste nye løsninger, produkter og markeder – ved å koble aktører, løfte frem kompetanse og synliggjøre utvikling som skjer hver dag.
Samtidig trenger virkemiddelapparatet å støtte denne typen arbeid bedre.
Ikke nødvendigvis gjennom store, tunge og langvarige prosjekter, men gjennom mer tilgjengelige og konkrete løp – som gjør det mulig for bedrifter å teste ideer, videreutvikle forskningsresultater, bygge marked og merkevare og faktisk komme i gang.
Dette er ikke et løft den enkelte bedrift kan ta alene.
Til syvende og sist handler dette om noe større enn markedsføring og synlighet. Det handler om identitet. Om rekruttering. Om stolthet. Og om tempo i utviklingen.
Både Nils og sønnen Ola fant glede i å bygge modellbåter, her er Ola i nøysommelig og konsentrert arbeid med en Sunnmørsåttring - i skisse av Inger K. Giskeødegård.Foto: Privat
Våg å være stolt
Havfolket minner oss om arven og peker fremover. Fortsett å forbedre – og i tillegg begynn å dele det som virker.
La oss fortelle historiene nøkternt og jevnt. Slik blir det lettere for flere å ta i bruk løsningene – og gir dagens folk i næringen den plassen de fortjener i samfunnsfortellingen.
Oldefar Nils ble beskrevet som «større i det stille». Han hadde mange likemenn – og det finnes mange av dem også i dag. Nå er det på tide at vi begynner å vise det. Våg å dele. Vær stolt!
